Oppfinnerne av de første kajakkene var inuittene, et fangstfolk som Europeerne først møtte grupper av, da europeiske fangstfolk, fiskere og bosettere fant veien til Grønland under Vikingtiden. Mest sannsynlig
er inuittene det folket som sist krysset over Beringstredet, fra Asia til Amerika. De er den amerikanske folkegruppen som har mest til felles med naboene lenger syd på den asiatiske Stillehavskysten. Den beste indikatoren på fortellingen om en sen kryssing, ved siden av språkforskning og genetisk analyse, er hvordan de omtales i islandske sagaer. Som kjent fant islandske bosettere tomt land da de kom til Grønland, mens inuittene mest sannsynlig også nylig var kommet til Grønland, men den andre veien, over det smale stredet hvor Buffin Bay møter Hudson Bay i Canada. Mest sannsynlig har inuittene spredd seg langs den nordlige kysten av Canada, fra Alaska, i løpet av flere tusen år.
Tilpassing og godt design
De harde forholdene i inuittenes bosetningsområder provoserte frem spesialisering og tilpasning av en høy teknisk kvalitet. Noen etnologer priser bygging av snøhuler, eller hull i jorda, som inuitter ofte pleide å bo i, som fremragende arkitektoniske og designmessige gjennombrudd for 
folkegruppen. Det er likevel egentlig ikke dette som de for lengst døde inuittene burde prises for. Det som definerer fortidens inuitter er at de var kystfolk som visste hvordan man drev jakt, også på store havpattedyr. Til dette brukte de gjerne små, lette kajakkene. De laget også godt tøy som tålte kulda, og som fungerte godt for den som skulle ut på ishavet.
I dag kan det nesten virke utrolig at noen skulle tørre å legge ut på hvalfangst i en kajakk, og det hører nok også til sjeldenheten at inuitter fortsatt gjør dette. Der kan man bare tenke at folk gjør hva som helst, så lenge de er tøffe nok, og sultne nok.
I tillegg til lette og manøvrerbare båter som kajakken, bygget inuitter også større farkoster, som de omtalte som Konebåter. Disse fungert som lastebåter som kunne transportere varer, eller familien, om man forflyttet seg sammen med byttedyrene. Begge båttypene hadde skrog som i tradisjonell stil ble fremstilt med materialer som inuittene hadde til rådighet. De to materialene som det alltid var tilgang på, var dyrehuder og bein. Dertil benyttet de tradisjonelle inuittene seg også av drivved, som strømmene førte til landet deres. Ettersom kontakten med omverdenen økte, økte også tilgangen på treverk. Dette førte til at kajakken også forandret stil og material, allerede for 300 år siden.
Lite er igjen av denne originale byggeskikken, men filosofien rundt kajakken, designet og tankegangen bak hvordan den skal føres, og hvordan den skal oppføre seg, er vedlikeholdt. Med nye materialer er båtene blitt mindre, og de er blitt sikrere, og både flyter og holder bedre. Tankegangen er fremdeles rimelig lik.